Her er forordet til boken - skrevet av Kontreadmiral Arne Røksund:
Tre fjerdedeler av jordas overflate er dekket av hav og de fleste stater har en kystlinje. Havet har alltid vært viktig for menneskene, både for å hente ut de ressursene som finnes der, og som transportåre og handelsvei. Rivaliserende handelsinteresser har ført til mange konflikter, hvor ubevæpnete handelsfartøy med rike laster har vært og er fristende bytte. Samtidig har sjøen også vært grunnlaget for angrep mot andres lands territorium. Militariseringen av havet er dermed nesten like gammel som militariseringen på land. Frem til 15-1600-tallet foregikk mye av aktiviteten i hav omgitt av stater slik som Svartehavet, Middelhavet eller Østersjøen. Fra seilskutetiden ble sjøforbindelsene globalisert og havet ble et viktig medium for ekspansjon. Dette preget marinenes utvikling.
Det er noen grunnleggende forutsetninger som må være til stede for at en stat i noe omfang skal utøve sjømakt. En marine er veldig dyr å bygge og å drifte. Det betyr at kun ressursrike stater har hatt mulighet til å ha en marine av en viss størrelse. En sterk og sentralisert stat har også vært en viktig betingelse for å kunne kanalisere de økonomiske og menneskelige ressursene til å bygge opp en marine. De fleste vellykkede sjømakter har også vært preget av en sterk maritim tradisjon med kompetanse til å bygge fartøyer. Og det har vært disse som har hatt muligheten til å rekruttere sjøvante mennesker til fartøyene.
Dette har vært en utfordring for tradisjonelle landmakter som Russland, Tyskland og Frankrike, som i perioder alle har hatt sjømaktsambisjoner. I denne boken skildres det interessante eksempler på hvordan eneveldige herskere i tradisjonelle landmakter bestemmer seg for å bygge store mariner nærmest ut av ingenting. Russlands Peter den store reiste selv til Nederland og Storbritannia for å lære seg skipsbygging og navigasjon, og han importerte skipsbyggere, marineoffiserer og mannskaper for å bygge og bemanne en marine som var i samsvar med Russlands stormaktsambisjoner. To av Peter den stores admiraler var for øvrig norske. Tilsvarende skjedde i Frankrike etter at det i løpet av 1600-tallet var etablert som den dominerende landmakten i Europa. Den franske solkongen, Ludvig den fjortende, bestemte seg for å gjøre Frankrike til en betydelig sjømakt. Ludvik den fjortendes minister, Jean-Baptiste Colbert, klarte ved hjelp av et stort innslag av nederlandsk maritim kompetanse, å bygge en marine på over 200 krigsskip.
Siden store havgående mariner stort sett var forbeholdt ressurssterke stater, særlig etter den teknologiske utviklingen på 1800-tallet, måtte små stater med kystlinje
velge en annen tilnærming. De måtte møte stormaktene med en annen type skip og taktikk enn det stormaktene benyttet. Småstatenes rolle i sjøkrigen var oftest som forsvarer av egen kyst mot aggresjon. Deres svar var rimelige, små og raske båter der man kunne utnytte kystens topografi og besetningenes lokalkjennskap til sin egen fordel. Den norske marinen har vært et typisk eksempel på dette.
Denne boken viser gjennom sine flotte illustrasjoner også det som har fremstått som det sentrale i sjøkrigshistorien, nemlig de spektakulære slagene mellom store flåter der historier og myter om store sjøhelter ble skapt. De store slagene er imidlertid unntakene. Marinefartøy har oftest vært brukt til patruljering og beskyttelse av sjøverts handel. Marineoffiserer har riktignok vært lært opp til hvordan slag bør utkjempes, og den seirende flåten var gjennom det avgjørende slaget forutsatt å etablere kontroll på havet. Dette har til dels vært riktig for den overlegne sjømakten. En flåte er imidlertid så kostbar at en stat rett og slett ikke har råd til å miste store deler av sin marine i et eneste slag som er over i løpet av noen timer. Derfor er sjøkrigshistorien også i stor grad fortellingen om hvordan flåter har forsøkt å unngå konfrontasjon inntil de har vært sikre på å ha lokal overlegenhet.
Marinefartøy er et lite samfunn i seg selv. Selv om offiserer og mannskapers verdier og holdninger gjenspeilte de samfunn og den tidsepoke de var sprunget ut fra, så preget den særegne tjenesten livet om bord og gjorde marinefartøyet til et spesielt samfunn. Tjenesten var preget av kjedsomhet, fare og ubehag. Offiserer og mannskap bodde trangt og kummerlig. Kostholdet var så som så, og sykdom florerte. I seilskutetiden døde flere som følge av sykdom enn som følge av kamp. På lengre tokt kunne så mye som en tredjedel av besetningen dø som følge av sykdom. I perioder med mangel på mannskap unnlot man ikke å tvangsrekruttere ved hjelp av meget brutale metoder. Det var ikke få franske og engelske sjømenn som våknet opp i bakrus etter rangel i en havneby, og fant ut at de var om bord i et marinefartøy på vei til havs. Dette kunne skape store problemer med tanke på disiplinen om bord, særlig siden marinefartøyene i fra seilskutetiden ofte var borte fra hjemlige farvann i lange perioder med kun sporadisk kontakt med egne myndigheter. Skipssjefene var derfor utstyrt med vide fullmakter. Disiplinen om bord var ofte meget hard, og det er derfor i marinehistorien mange eksempler på desertering og mytteri. Årsaken var som regel en vilkårlig og brutal behandling av besetningene.
Til tross for historier om pisking, kjølhaling og lignende brutale straffemetoder, har ledelsesfilosofien i marinen vært at et ”happy ship” er en forutsetning for å gjøre det godt i kamp. Dette ble tydelig utover 1700-tallet der et godt organisert orlogsskip, ut fra den tids målestokk, ble sett på som modell for effektiv organisering. Krav til presis navigering, avansert sjømannskap med håndtering av seil og tauverk, faste vaktsystemer, krav til flid og renslighet, hyppige artilleridriller; alt forutsatte en kompetent organisasjon med motiverte besetningsmedlemmer. Og det kunne ikke skapes ved hjelp av pisken. Idealene som ble fremelsket og som preger moderne mariner, var fellesskapsfølelse, mot, offervilje og styrke. Denne boken gir et fascinerende innblikk i en historie og en tjeneste som nettopp fordret disse egenskapene.
For oss som har norsk bakgrunn, er denne boken særlig viktig. Nordmenn har alltid vært avhengig av havet; både som ressursgrunnlag og til transport. I flere århundrer var norske vikinger fremst på havet og dermed i stand til å spre skrekk og gru til store områder. Vi har også sett problemene når havet ikke kan brukes; slik det var for det meste i de syv årene med krig med Storbritannia som fulgte etter Flåteranet i 1807. Og vi har sett hvordan Den norske handelsflåten var med på å gjøre Norge til en liten stormakt i to verdenskriger; fordi den med sin innsats for Vestmaktene var med på å avgjøre de to krigene.
